Vi bor i en av de bittesmå leilighetene i et kompleks på flere etasjer, som gir ly til en rekke middelklassefamilier. Medlemmene av familien Felis Domestica, derimot, som har fått sansen for komplekset vårt, kan godt være flere enn medlemmene av Homo Sapiens. Da disse firbente har klør som kan trekkes inn, og kan skryte av søskenbarna sine løvene, tigrene, gaupene og ozelotene, frykter de ingen i vårt nærområde. Den stadig voksende kattepopulasjonen, som har ni liv skjult bak klørne sine, er til bry for alle men er også et humoristisk innslag for mange.
Disse kattene i gata vår har sine egne strenge avgrensninger av revir. Musefangerne i første, andre og tredje etasje holder seg til etasjene sine bortsett fra sultdrevne plyndringer av kjøkken utenfor revirene deres. Terrassen er forbeholdt utelukkende de unge, og brukes av og til av artistokratene fra fordums Siam for kroppslikking og solbad. Noen av hannkattene finner seg lune kroker så de kan nyte en malende søvn der det ikke er plass til at noen katt kan svinge innom, som for eksempel vakthytta, der de kan ha snublet over en stakkar som tok seg en kattelur. Gud har velsignet disse kattene med to stemmebånd, ett for maling og et annet for å mjaue. Noen få av kattesopranene i nabolaget vårt holder alle beboerne våkne med deres nattlige orkestre ved spesielle anledninger.
Noen av beboerne som ønsker å være ren som en katt med tresko, lar seg irritere når disse gråkattene roter i sakene deres. Haukene blant beboerne føler sterkt at disse kattene bør fordrives med en nihalet katt. Men duene er ubesluttsomme og venter og ser hvilken vei katten hopper. Vel, vi vet ikke hvem som vil få oppgaven å sette bjelle på katten!